Fikk nettopp beskjed om at nøkkelene har kommet inn, så da får jeg forhåpentligvis den nye legekontralten i løpet av dagen sånn at det blir flytting på fredag (var hos dem på mandag og da sa de at de kunne garantere at det ble en fredag, så da håper jeg bare de holder det de har lovet) ^^
Ellers er dette mitt første forsøk på å blogge fra mobil, så det blir spennende å se hvordan det går.
Publisert: 11:13
På bussen havnet jeg ved siden av en person som tydeligvis skulle ha en presentasjon om suicidologi (læren om selvmord)
Publisert: 22:41
I dag når jeg var på DPS fortalte behandleren min om at hun hadde hørt på P2 hvor de hadde om et forskningsprosjekt som har blitt startet om stemmehøring. Hun fortalte meg litt om det og spurte om det kunne være interessant. Jeg sa vel noe som “Ja, det hørtes jo interessant ut.” og noen minutter senere søkte hun opp et nummer på intranettet til helsevesenet, og fant et nummer og ringte sykehuset for å så bli satt over til lederen for hele forskningsprosjektet. Hun og han satt å pratet om at jeg var et veldig interessant tilfelle og litt om mine symptomer og diagnose uten å nevne hvem jeg var (så hun holdt taushetsplikten sin hele tiden). Hang meg spesielt opp i at behandleren min sa “Det var det jeg tenkte” og når jeg spurte om dette etterpå sa hun fyren i andre enden hadde blitt kjempe entusiastisk og sagt at jeg hørtes veldig interessant ut. Sa etterpå at jeg følte meg veldig rar av å bli kalt et “interessant tilfelle”, og til det svarte hun noe som at “Men du er det.”. Etterpå fikk jeg epostadressen til lederen for dette forskningsprosjektet og beskjed om å kontakte ham om det var interessant, og ettersom hun ble så entusiastisk virket dette virkelig som noe som er viktig.
Ble litt satt ut over at hun ringte så fort, når jeg faktisk ikke sa at jeg var interessert i å bidra, men sa at selve forskningsprosjektet hørtes interessant ut. Men nå har jeg hatt sjansen til å tenke på dette hele dagen og i sted sendte jeg forskningslederen en mail hvor jeg skrev at jeg var interessert i å bidra, men at jeg ikke ville at dette skulle gå utover studiene mine. Fikk svar omtrent rett etter jeg trykket på send(!), hvor han takket for hyggelig mail og sa at han kommer til å gi meg mer informasjon i begynnelsen av neste uke og at de selvsagt skulle få satt opp en time som ikke krasjet med forelesningene mine.
Så dette blir interessant, men også litt skummelt syntes jeg; hva om det skulle vise seg at jeg er helt annerledes enn alle andre :S Men litt greit på en måte også, for da er spesiell. Vanskelig å forklare, har en del tanker rundt dette, men orker ikke skrive ned alle nå. Uansett vil jeg gjerne bidra ettersom jeg syntes dette var veldig interessant og fordi dette sikkert vil være med på å spre informasjon, men jeg kommer likevel til å si at jeg vil forbeholde meg retten til å trekke meg om jeg måtte ønske det.
Her er podcasten fra radioprogrammet på P2 hvor de prater litt om forskningsprosjektet:
Verdt å vite 2010-01-25 Spesial
På MR-laboratoriet på Haukeland universitetssykehus bruker professor Kenneth Hugdahl en MR-maskin for å se hva som skjer inni hjernen vår når vi hører lyder…Programleder: Anne Synnevåg.
Har forresten også i dag fått svar på hvorfor jeg ikke er psykotisk eller schizofren: Jeg er ikke psykotisk av den enkle grunnen at jeg klarer å tenke at ting logisk sett ikke skjer samtidig som jeg tror det skjer, og det var visst derfor jeg er et “veldig interessant tilfelle”.
Publisert: 18:59
Da har jeg vært flink å pakke tre esker med ting, og nå gjenstår rydding av pult og hylle hvor jeg kan kaste ting jeg ikke trenger, og det skal jeg få klare å få gjort i morgen (masse ting som ikke er i esker som bamser og klær, men det skal jeg få fraktet til den nye leiligheten flyttedagen ved å transportere det i poser). Ingen epost har kommet enda, men jeg håper faktisk at den skal komme i morgen sånn at jeg får flyttet i helga. Er fortsatt veldig stresset fordi jeg ikke vet noen ting enda, men føler nå likevel at jeg har fått det meste under kontroll selvom det som sagt også er masse usikkerheter som gjør meg fysisk kvalm. Har også lagt en nedskrevet plan for flyttedagen, som jeg håper og tror (og krysser fingrene for) at blir en fredag. Selve flyttedagen blir nok veldig stressende, men hvis det viser seg at vi ikke klarer det på en dag så har pappa og jeg (kanskje) hele helgen på oss. Håper virkelig vi kan holde oss til planen jeg har laget ettersom det vil gjøre ting mye tryggere og lettere for meg, som vil resultere i minst mulige panikkanfall fra min side. Planlegging og følelse av kontroll er som sagt veldig viktig for meg. Har for eksempel bestemt at når flyttingen er over så må vi ha noe kos som premie sånn at man har noe å se frem til etter alt slitet er over . Så dette skal nok gå greit tror jeg :)
Må le litt nå, men tror faktisk det var parasittologien som fikk meg til å roe meg ned. Hva er jeg for en liksom, som blir roet ned og får slappet av ved å lese om parasitter *fniser*
Publisert: 22:26
Sitter her å leser litt parasittologi:
Praying mantises have been observed walking to the edge of a river and appreently throwing themselves in, wereupon a minute of entering the water, a gordian worn (Gordius) emerges from the anus. This worm is a parasite of terrestial insects but depends on an aquatic host for part of its life cycle. It sees that the infected host develops a hydrophila that ensures that the parasite reaches a watery habitat. Suicidal mantises that are rescued will return to the riverbank and throw themselves in again.
Dette stykket minnet meg veldig om det å ha psykiske problemer; at det egentlig er mange likheter mellom infeksjoner av parasitter og det å ha psykiske vansker.
Parasitter skader per definisjon vertsorganismen (virus, og i mange tilfeller bakterier, regnes som parasitter), noe også psykiske problemer gjør. Psykiske plager kan også ta livet av verten akkurat som parasitter gjør. Parasitter kan også som i teksten over få vertsorganismen til å endre adferd slik at parasitten skal komme seg videre til neste del av sin livssyklus (finnes mange eksempler på dette, for eksempel maur som krabber opp å biter seg fast i gressstrå osv ), det gjør også psykiske problemer som kan føre til at man begynner med selvskading, får tvangstanker, isolerer seg, jobber for mye, sover for lite osv, og dette kan i det lange løp igjen føre til at plagene blir verre, altså går videre til neste steg og vokser. Det hele er bare en ond sirkel, en livssyklus?
Syntes bare dette var en spennende tanke som datt ned i hodet mitt og fikk derfor lyst til å skrive den ned. Kanskje fordi mange av sansebedragene mine faktisk går på at jeg tror jeg har ormer inne i hodet som spiser på hjernen min osv.?
Illustrasjon av Chris Glen, The University of Queensland, publisert under Creative Commons Navngivelse 2.5 Generisk.
Publisert: 16:42
Da har jeg vært å snakket med studentskipnaden angående flyttingen for å få litt mer informasjon (de eier nemlig plassen jeg bor nå og dit jeg skal flytte til). Og de kunne ikke fortelle meg når jeg skulle flytte annet enn å si: “Forhåpentligvis så fort som mulig.”. Jeg spurte også hvor lang tid det tar fra jeg får den nye kontrakten til jeg flytter inn: “Du kan få kontrakten torsdag, og så få nøkkelen på fredag.”. I tillegg fikk jeg vite at jeg kun får en dag på å flytte med mindre jeg får nøkkelen på en fredag ettersom de ikke er åpne igjen før mandag igjen. En dag! De sa de skulle prøve å legge det til en fredag sånn at jeg får hele helga på meg, men de kunne ikke garantere noe.
Med andre ord sitter jeg nå og vet at jeg skal flytte ut i løpet av kort tid, men jeg vet ikke om det blir denne uka eller i løpet av en måned. Personen som bodde der før har visst ikke levert tilbake nøkkelen sin og er umulig å få tak i, og det å bytte lås var et tema som tydeligvis var uaktuelt. Dette er veldig slitsomt ettersom jeg trenger hjelp til å flytte av pappa som blir åtte timer unna meg, det gjør det nemlig helt umulig å planlegge. Og jeg er veldig avhengig av å føle at jeg har kontroll, men det har jeg overhodet ikke nå og det gir meg fullstendig panikk. Og hvis det blir til at jeg må flytte i uka har ikke pappa mulighet til å komme, og hvordan skal jeg klare å flytte møblene mine da!? De sa at jeg kunne ringe vaktmesteren å spørre om han kunne hjelpe meg, men jeg vil helst ikke det ettersom jeg sliter med angst for fremmede menn. Men flytter jeg i uka så har jeg ikke akkurat noe særlig valg, har jeg vel? For jeg klarer det ikke alene…
Jeg har lyst til å rive av alt håret i et rent panikk eller slå hodet inn i veggen, skade meg eller et eller annet for å få tankene bort! Dette er helt grusomt og gjør at jeg blir helt lammet fordi jeg føler meg så liten, så ubetydelig og totalt overkjørt (enda de faktisk vet at jeg sliter med de problemene jeg gjør og “er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet” som det faktisk sto i papirene som damen jeg pratet med satt med i hånden). Jeg skjønner at de ikke kan si når jeg kan få flytte inn, men det må da gå ann å få varsel på mer enn en dag og få en garanti om at jeg får flytte i løpet av en helg sånn at jeg kan få hjelp av pappa…
Jeg har lyst til å skrike høy helt til jeg blir tom for krefter, og bare få ut all frustrasjonen og usikkerheten jeg har inne i meg. Men det er ikke et alternativ når jeg bor i en blokk og langt fra en skog jeg kan skrike så høyt jeg bare vil i. Eller jeg kan jo skrike så høyt jeg bare vil, jeg er bare redd for hva folk vil tro og for at de skal komme å stille meg spørsmål…
Jeg liker heller ikke det at jeg må kontakte pappa dagen før han skal være her, og det tror jeg faktisk egentlig ikke pappa syntes noe om heller. Men jeg har pratet med ham på telefonen og han sa: “Så lenge jeg vet at jeg skal komme en fredag i nærmere fremtid så er det helt greit.” han sa også “Ikke stress, ro deg ned.”. Jeg tror ikke pappa lyver, men jeg tror ikke han liker det heller. Men det gjør i alle fall at jeg slapper litt mer av.
Ellers har jeg fått kjøpt pappesker til å pakke ned bøker og sånne ting i, problemet der er bare at hva skal jeg gjøre med pappeskene jeg pakker når det faktisk ikke er noe sted de kan stå. Og hva om det tar en måned, skal jeg bare ha hele livet mit pakket ned til da? Men for alt jeg vet kan det jo være at jeg må flytte ut allerede i overimorgen.
Likevel prøver jeg å fokusere på at når alt dette er over så har jeg en leilighet som er mye roligere enn her jeg bor nå (jeg har pratet med en som bor i leiligheten ved siden av og han sa i alle fall at det var stille, og han virket som en fyr som verdsatt stillhet). Den nye leiligheten er faktisk også 2×2m større, så da gleder jeg meg til å gi kaninen min større plass. Problemet er bare at hver gang jeg prøver å tenke slik så overfaller panikken og angsten meg igjen og stemmene raser som verst: De viser meg bilder av hva som kan skje og forteller meg helt grusomme ting som kan gå galt. De viser bilder av kaninen min som får pappesker over seg og dør mens han er alene hjemme, og lar meg høre han skrike gang på gang oppe i hodet mitt. Bilder av at noen i familien min dør eller blir dødelig syke når jeg skal flytte sånn at jeg blir ute av stand til å dra hjem til dem, også dør de mens jeg er nødt til å flytte. At jeg må flytte midt i uka og at vaktmesteren aldri dukker opp, og hvis han dukker opp så skriker han til meg og er kjempe irritert. Og masse andre grusomme ting…
Personen som hadde leiligheten før deg har mistet mobilen sin så ingen får tak i ham, du må nok vente lenge med å flytte ja...
Kaninen din kommer nok til å bli kjempe stresset. Hvordan skal du gjøre det med ham? Han kommer sikkert til å få noe veltende over seg! Stakkars... *vise bilder av kaninen som ligger klemt under bokhylla, mens han skriker, puster og peser, med øynene vidåpne av redsel og panikk, før han dør*
*trekker pusten dypt inn gjennom nesen og puster ut gjennom munnen*
Jeg må prøve å fokusere på målet der fremme og holde ut til det hele er over, men det er ikke lett å beholde roen når situasjonen for meg er så uholdbar som den er nå…. Jeg prøver likevel å slappe av og stole på pappa som sier “Dette ordner seg, slapp av, dette ordner seg på et eller annet vis til slutt.”. Jeg skal prøve så godt jeg kan å roe meg ned, men jeg kan dessverre ikke love noe mer…
Tror ikke det blir så mye pakking på meg i dag ettersom jeg som sagt er helt lammet, men jeg skal likevel prøve å tømme bokhyllen min litt etter litt i løpet av dagen i stedet for å ta alt på en gang. Og hvis ikke har jeg tid i morgen også, hvis jeg må flytte i overimorgen. Ellers så tror jeg at kaninen min får sitte i buret når jeg ikke er hjemme og når jeg sover om jeg blir nødt til å stable esker oppå hverandre sånn at han ikke får noen ting over seg. Han kommer nok til å hate det ettersom han er vandt til å gå løs hele døgnet, men jeg tror at det i alle fall vil få meg til å føle meg tryggere…
Men skjønner fortsatt ikke hvordan det kan være så vanskelig å gjøre sånn at jeg får nøkkelen på en fredag og får helgen på å flytte…
Det snør…
Publisert: 22:59
Og der når jeg oppdaterte siden så “klekket” Light noe som var veldig koselig og morsomt. Tusen takk til alle som har klikket på han. Jeg blir faktisk veldig glad når folk tar seg tid til ting som kan virke helt ubetydelige ^^
Men nå er det senga på meg: Natta alle sammen!
Publisert: 22:28
Syntes denne sangen er veldig morsom å høre på så hadde lyst til å dele den med dere :)
Ellers har jeg lyst til å dele med dere at jeg skal flytte, noe som er veldig positivt ettersom det er så mye bråk veldig sent her jeg bor nå som gjør at jeg ikke får sove, som igjen gjør at jeg hallusinerer mer osv. Så da håper jeg i alle fall at ting blir litt bedre fremover :)
Er likevel veldig skeptisk ettersom dette er andre gangen jeg flytter etter jeg flyttet hjemmefra for et og et halvt år siden. Første plassen var det faktisk enda mer bråk enn her, noe som faktisk var hovedgrunnen til at jeg ble innlagt for litt over et år siden (altså fordi jeg sov alt for lite). Det å sove godt er ekstremt viktig for min psykiske helse, og jeg har funnet ut at jeg trenger 8 timer med søvn hver natt for å fungere optimalt, noe jeg dessverre sjeldent får. Jeg er veldig redd for at den nye plassen kommer til å bli like ille…
Men som jeg har sagt tidligere så har jeg bestemt at 2010 skal bli et fint år, så jeg håper at det kommer til å gå bra med flyttingen og at ting ordner seg litt med søvnen da, sånn at jeg får mer energi til å takle hverdagen med :)
Publisert: 15:05
Da jeg var på DPS på fredag måtte jeg love behandleren min å ta vare på meg selv og slappe av i helgen. Hun sa også at jeg burde få i meg D-vitaminer og at tran var en fin måte å få det i seg på. “Tar du tran?” “Ja, hver dag.. Sånn som smaker vondt…” Det var en hvit liten løgn, jeg tar riktignok tran av og til og har det i kjøleskapet, men klarer ikke få den ned som regel. Men etter timen gikk jeg å kjøpte meg trankapsler og leste bakpå at de faktisk inneholdt mer D-vitamin enn tranen på flaske.
Hvorfor jeg skulle gå på D-vitamin forklarte hun med at de har funnet ut at de fleste som er deprimerte faktisk har litt D-vitaminmangel, men tydeligvis ikke nok til å få benskjørhet. Jeg tok et fag før jul som blant annet handlet om vitaminer og det hun sa ga faktisk mening, så nå skal jeg prøve å få i meg en sånn kapsel hver dag. Og om det ikke hjelper på depresjon så hjelper det vel på andre ting. Tar jo vitaminer hver dag fra før, så å bare slenge på en trankapsel blir ikke akkurat så vanskelig.
Ellers har jeg bestemt meg for å prøve å kutte ut antipsykotiske helt, og prøve takle ting slik jeg gjorde før jeg ble satt på antipsykotiske når jeg var 19, og faktisk hadde gått medisinfri resten av livet før det. Føler at medisinene faktisk har satt meg tilbake og det vil jeg ikke ha noe av. Medisiner kan ikke hjelpe meg å komme videre, men heldigvis kan de hjelpe andre. Men veldig ofte ser det ut til at de innen voksenpsykiatrien ser på medisiner som løsningen på alle verdens problemer. Ja jeg vet at jeg sikkert overdriver og er fryktelig urettferdig nå, men det er slik jeg føler det. Vi er individer alle sammen og noen fungerer medisiner for, mens de ikke gjør det for andre. Og jeg er en av de hvor de ikke fungerer (eller virkningen er jo der, men de gjør ikke livet mitt bedre), og da syntes jeg at det må være mulig å hjelpe meg utifra det uten å mase om at jeg bør begynne på medisiner igjen.
Uansett: Etter DPS kjøpte jeg også masse annet godt som jeg koste meg med på fredag. Men etterhvert fikk jeg så vondt i hodet fordi jeg var så utslitt at jeg bare la meg ned og sovnet litt før åtte om kvelden og sov helt til neste dag. Det samme skjedde i går, og jeg sov lenge i dag morges før kaninen min kom å vekket meg og syntes at jeg måte stå opp sånn at han kunne leke i senga. Skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å jobbe i et sett når jeg var liten, eller når jeg tenker meg om så klarte jeg jo egentlig ikke det. Men jeg var alt for livredd til å stoppe opp fordi jeg var redd for stemmene og tankene og for at de skulle ta over slik at jeg forsvant (veldig vanskelig å forklare om man ikke har vært oppe i det selv).
Ellers er det virkelig å anbefale å være snill mot seg selv av og til om man har en veldig vond periode; ex kjøpe noe til seg selv eller dyrene sine. Lage god mat, se film eller hva som helst annet som gjør at en selv føler seg bra. Det funker ikke å gjøre det hver dag ettersom i alle fall jeg ikke har penger til det eller mulighet fordi verden rundt fortsetter å bevege seg selvom man bestemmer seg for å sitte stille. Og hvis man gjør det hver dag forsvinner jo litt av poenget. Jeg tror det er veldig viktig å ta vare på seg selv av og til, selvom jeg ikke er noe særlig flink til å tenke det når ting raser som verst. Heldigvis har jeg kaninen min som passer på meg.
Jeg det helt greit i dag, ikke vondt og ikke godt, bare helt nøytralt, og det er helt greit :)
Publisert: 21:13
Helt siden jeg kom hjem torsdag forrige uke har jeg gjort noe hele tiden. Jeg har vonde, ekle og grusomme tanker jeg ikke har orket å røre ved. Tanker jeg bare vil at skal slutte, stemmer som jeg vil at bare skal holde kjeft (noe de jo aldri gjør, de er jo der hele tiden bortsett fra når jeg sover). Tankene er forresten verst, det stemmene gjør er bare å få meg til å tenke dem igjen, noe jeg ikke vil. Jeg har klart å ikke tenke dem også, jeg har klart å sove hele natten (som det er kjempe lenge siden jeg har klart). Prisen jeg har måttet betale er å gjøre noe hele tiden for å holde tankene unna. Som har gjort at dagene mine har sett omtrent slik ut: Sove, spise frokost (selvsagt gjelder dette både meg og kaninen), finskrive notater, dra på forelesning, jobbe med notater, en eller annen avtale også lese fag helt til jeg legger meg. Med andre ord har jeg gjort noe ABSOLUTT hele tiden og det har gjort at tankene har holdt seg unna, og at jeg har gått å ikke følt noen ting. Dagene har ikke vært fine, men de har ikke vært vonde heller, bare helt nøytrale.
I går begynte kaninen min å bli veldig klengete når jeg leste og ville ikke at jeg skulle lese mer og hoppet faktisk for første gang opp i fanget mitt å ville ha kos (han hater å sitte på fanget og å bli holdt fast, og vil bare kose om han får ligge ved siden av), han satt der bare under et minutt. Han slikket meg i ansiktet og jeg sa til ham at jeg snart var ferdig bare noen sider til. Han la seg ned ved siden av meg og jeg strøk han over hodet og ryggen, mens jeg leste og streket over ting jeg syntes er viktig. Han ble litt fornærmet hver gang jeg sluttet å klappe og streket over ting, men lå likevel tålmodig ved siden av meg til jeg ble ferdig. Så når jeg ble ferdig så la jeg fra meg boken og vi begynte å kose. Det var første gangen på 6 dager at jeg ikke gjorde noen ting og bare slappet av (bortsett fra dagen jeg skrev sist og var så syk at jeg bare lå rett ut, klare forresten å tvinge meg til litt faglesning da også). Det var veldig godt og jeg fant ut at jeg hadde blitt veldig sliten, fordi jeg ikke hadde unnet meg selv hvile før nå.
I dag fungerte ikke timeplanen over mer, og jeg tror faktisk kaninen min prøvde å fortelle meg det i går: “Nå må du slappe av, det her fungerer ikke, du kommer bare til å bli dårlig. Det er bra du jobber, men du må huske å slappe av imellom også.”. Når jeg var på avtalen min i dag, være sammen med venner, så fikk jeg skikkelig vondt i hodet, og kjente at jeg var kjempe slapp. Til slutt fant jeg ut at det her fungerte ikke å jeg måtte dra hjem. Så nå er jeg hjemme. Kroppen min hadde tydeligvis ikke godt av denne uka, spesielt nå som jeg er (fysisk) syk. En ting som også skremmer meg er at det var på denne måten jeg taklet ting når jeg var liten, og jeg vet at den ikke fungerer. Jeg jobbet med fag (les matte) hele tiden for å slippe å kjenne på følelsene og tankene. Missforstå meg rett: Ja det er positivt å jobbe med fag, og det at jeg holdt på slik når jeg var liten (barneskolen) har faktisk hjulpet meg videre nå i livet når det gjelder utdannelse. Det fungerer jo på en måte også ettersom det jo holder følelsene og tankene unna, i tillegg til at stemmene får mindre makt når man gjør noe annet, fordi de da blir lettere å ignorere for meg. Problemet med denne metoden er derimot at man til slutt blir så utslitt at man bare går på en vegg, og det å stenge følelsene inne gjør at de til slutt kommer ut når minst ønsker det. Jeg tror jeg må høre på kaninen min å slappe av også, ikke noe lesing på meg i kveld, tror jeg går å legger meg nå for å være uthvilt til forelesningen i morgen tidlig.
Men uansett: Nå som jeg ikke gjør noe har tankene kommer tilbake igjen. De gnager og jeg har bare lyst til å få dem til å slutte få dem til å slutte, dø. For hvis jeg dør må det jo bli stille? Men da tror jeg ikke at jeg bryr meg noe særlig heller. Jeg kan ikke dø heller, fordi jeg har lovt å ikke ta selvmord. Det høres kanskje dumt ut, men å bryte løfter er veldig alvorlig for meg derfor klarer jeg ikke gjøre det selv. En av tvangstankene jeg har, innbiller meg at folk jeg har lovet ting kommer til å dø eller forsvinner hvis jeg ikke klarer å holde det. Kanskje det er like greit? Det får meg til å tenke at jeg ikke lenger lever for min egen del, men andres. Lever jeg bare fordi jeg har lovt å ikke ta selvmord? Nei det stemmer jo ikke, jeg lever jo for kaninen min også, for hvis jeg dør så dør han også. Jeg kan ikke dø for da blir så mange lei seg. Det betyr vel kanskje likevel at jeg lever for andre sin del? Men jeg vil jo egentlig ikke dø heller, fordi jeg er redd for hva som skjer etter man dør. Kanskje er det faktisk en dødssynd å ta selvmord, og da er det vel bedre å leve og dø av naturlige årsaker og kanskje få slappe av i evigheten? Men hvis det ikke er noen evighet så har det jo ikke noe å si? Men det er ikke bare derfor jeg ikke vil dø, det kan jo være at det blir bedre også og det er jo synd å ha ødelagt den muligheten for seg selv. Jeg vil nemlig leve, livet er bare så alt for slitsom noen ganger. Jeg lever jo, jeg må jo ha et ønske om å leve videre ellers ville jeg jo tatt selvmord for lenge siden. “Du har noe oppe i hodet ditt som har fått deg til å fortsette og som gjør at du klarer deg.” sier behandleren min, eller noe i den duren i alle fall. Problemet er bare tankene sier: Til hvilken nytte? Til hvilken nytte er det du overlever? Kanskje du aldri får det bra? Kanskje du aldri blir bedre?
Av og til tenker jeg ganske egoistisk at de som har fått psykiske problemer (jeg nekter å kalle det lidelse, sykdom eller handicap) etter å ha hatt det bra er heldige på et vis. Jeg tror ikke at jeg har det verre enn dem, men jeg tenker at det hadde vært veldig greit å vite hvordan målet man jobber mot faktisk er. Jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske, jeg vet faktisk ikke hva det vil si å ha det bra og det skremmer meg. Kanskje jeg har det bra nå? Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv? Bestevennen min sa til dette over telefonen i sted: “Det er bare du som kan vite om du har det bra.” og det stemmer jo, det er ingen som kan fortelle deg om du har det bra, det vet du bare selv. “Har du det bra?” Nei. Med andre ord har jeg det ikke bra, men jeg vil ikke at det skal fortsette slik. Det er vanskelig å jobbe mot noe jeg aldri har hatt. Det er noe helt annet å jobbe for å få en utdannelse jeg vil ha selvom jeg aldri har hatt det. Dette er noe som jeg bare kan vite, og ikke noe noen andre kan se på en tittel eller noe annet.Problemet er: Hvordan kan jeg vite det når jeg aldri har hatt det sånn før? Svaret fra behandleren min er nok at: “Du vet det nok når du kommer dit.”. Jeg er ikke så sikker på det, selvom det på en måte gir fornuft; det å ha det bra er nok individuelt akkurat som tingene som gjør en dårlig er individuelle. Ting som gjør meg glad og ting jeg liker, er jo annerledes enn det andre liker, ofte helt stikk motsatt.
Jeg kan bare hjelpe meg selv tenker jeg. Hvorfor i granskauen går jeg til DPS da? Hvorfor går jeg dit når den neste som kan hjelpe meg uansett er meg? Det er bare jeg som forstår meg, ingen andre gjør det. På andre kjenner man ingen andre enn seg selv. Noen kan nok forstå ganske mye, men ingen kan kjenne meg fult og helt like godt som meg selv. Svaret er vel at de på DPS skal (eller bør?) kunne hjelpe meg på veien til å ha det bra, og en del av veien på det å bli bra er det å kunne be om hjelp fra andre? Men hva hjelper hjelp fra andre om det bare er meg som kan hjelpe meg?
Nei, dette ble vanskelig. Tror jeg skal gå å legge meg før tankene og følelsene blir alt for ille.
Hva følelsene og tankene mine er? Nei jeg vil ikke skrive dem ned, de gjør for vondt, men jeg må prøve å få dem frem i timen min på DPS i morgen….
