Publisert: 21:13
Helt siden jeg kom hjem torsdag forrige uke har jeg gjort noe hele tiden. Jeg har vonde, ekle og grusomme tanker jeg ikke har orket å røre ved. Tanker jeg bare vil at skal slutte, stemmer som jeg vil at bare skal holde kjeft (noe de jo aldri gjør, de er jo der hele tiden bortsett fra når jeg sover). Tankene er forresten verst, det stemmene gjør er bare å få meg til å tenke dem igjen, noe jeg ikke vil. Jeg har klart å ikke tenke dem også, jeg har klart å sove hele natten (som det er kjempe lenge siden jeg har klart). Prisen jeg har måttet betale er å gjøre noe hele tiden for å holde tankene unna. Som har gjort at dagene mine har sett omtrent slik ut: Sove, spise frokost (selvsagt gjelder dette både meg og kaninen), finskrive notater, dra på forelesning, jobbe med notater, en eller annen avtale også lese fag helt til jeg legger meg. Med andre ord har jeg gjort noe ABSOLUTT hele tiden og det har gjort at tankene har holdt seg unna, og at jeg har gått å ikke følt noen ting. Dagene har ikke vært fine, men de har ikke vært vonde heller, bare helt nøytrale.
I går begynte kaninen min å bli veldig klengete når jeg leste og ville ikke at jeg skulle lese mer og hoppet faktisk for første gang opp i fanget mitt å ville ha kos (han hater å sitte på fanget og å bli holdt fast, og vil bare kose om han får ligge ved siden av), han satt der bare under et minutt. Han slikket meg i ansiktet og jeg sa til ham at jeg snart var ferdig bare noen sider til. Han la seg ned ved siden av meg og jeg strøk han over hodet og ryggen, mens jeg leste og streket over ting jeg syntes er viktig. Han ble litt fornærmet hver gang jeg sluttet å klappe og streket over ting, men lå likevel tålmodig ved siden av meg til jeg ble ferdig. Så når jeg ble ferdig så la jeg fra meg boken og vi begynte å kose. Det var første gangen på 6 dager at jeg ikke gjorde noen ting og bare slappet av (bortsett fra dagen jeg skrev sist og var så syk at jeg bare lå rett ut, klare forresten å tvinge meg til litt faglesning da også). Det var veldig godt og jeg fant ut at jeg hadde blitt veldig sliten, fordi jeg ikke hadde unnet meg selv hvile før nå.
I dag fungerte ikke timeplanen over mer, og jeg tror faktisk kaninen min prøvde å fortelle meg det i går: “Nå må du slappe av, det her fungerer ikke, du kommer bare til å bli dårlig. Det er bra du jobber, men du må huske å slappe av imellom også.”. Når jeg var på avtalen min i dag, være sammen med venner, så fikk jeg skikkelig vondt i hodet, og kjente at jeg var kjempe slapp. Til slutt fant jeg ut at det her fungerte ikke å jeg måtte dra hjem. Så nå er jeg hjemme. Kroppen min hadde tydeligvis ikke godt av denne uka, spesielt nå som jeg er (fysisk) syk. En ting som også skremmer meg er at det var på denne måten jeg taklet ting når jeg var liten, og jeg vet at den ikke fungerer. Jeg jobbet med fag (les matte) hele tiden for å slippe å kjenne på følelsene og tankene. Missforstå meg rett: Ja det er positivt å jobbe med fag, og det at jeg holdt på slik når jeg var liten (barneskolen) har faktisk hjulpet meg videre nå i livet når det gjelder utdannelse. Det fungerer jo på en måte også ettersom det jo holder følelsene og tankene unna, i tillegg til at stemmene får mindre makt når man gjør noe annet, fordi de da blir lettere å ignorere for meg. Problemet med denne metoden er derimot at man til slutt blir så utslitt at man bare går på en vegg, og det å stenge følelsene inne gjør at de til slutt kommer ut når minst ønsker det. Jeg tror jeg må høre på kaninen min å slappe av også, ikke noe lesing på meg i kveld, tror jeg går å legger meg nå for å være uthvilt til forelesningen i morgen tidlig.
Men uansett: Nå som jeg ikke gjør noe har tankene kommer tilbake igjen. De gnager og jeg har bare lyst til å få dem til å slutte få dem til å slutte, dø. For hvis jeg dør må det jo bli stille? Men da tror jeg ikke at jeg bryr meg noe særlig heller. Jeg kan ikke dø heller, fordi jeg har lovt å ikke ta selvmord. Det høres kanskje dumt ut, men å bryte løfter er veldig alvorlig for meg derfor klarer jeg ikke gjøre det selv. En av tvangstankene jeg har, innbiller meg at folk jeg har lovet ting kommer til å dø eller forsvinner hvis jeg ikke klarer å holde det. Kanskje det er like greit? Det får meg til å tenke at jeg ikke lenger lever for min egen del, men andres. Lever jeg bare fordi jeg har lovt å ikke ta selvmord? Nei det stemmer jo ikke, jeg lever jo for kaninen min også, for hvis jeg dør så dør han også. Jeg kan ikke dø for da blir så mange lei seg. Det betyr vel kanskje likevel at jeg lever for andre sin del? Men jeg vil jo egentlig ikke dø heller, fordi jeg er redd for hva som skjer etter man dør. Kanskje er det faktisk en dødssynd å ta selvmord, og da er det vel bedre å leve og dø av naturlige årsaker og kanskje få slappe av i evigheten? Men hvis det ikke er noen evighet så har det jo ikke noe å si? Men det er ikke bare derfor jeg ikke vil dø, det kan jo være at det blir bedre også og det er jo synd å ha ødelagt den muligheten for seg selv. Jeg vil nemlig leve, livet er bare så alt for slitsom noen ganger. Jeg lever jo, jeg må jo ha et ønske om å leve videre ellers ville jeg jo tatt selvmord for lenge siden. “Du har noe oppe i hodet ditt som har fått deg til å fortsette og som gjør at du klarer deg.” sier behandleren min, eller noe i den duren i alle fall. Problemet er bare tankene sier: Til hvilken nytte? Til hvilken nytte er det du overlever? Kanskje du aldri får det bra? Kanskje du aldri blir bedre?
Av og til tenker jeg ganske egoistisk at de som har fått psykiske problemer (jeg nekter å kalle det lidelse, sykdom eller handicap) etter å ha hatt det bra er heldige på et vis. Jeg tror ikke at jeg har det verre enn dem, men jeg tenker at det hadde vært veldig greit å vite hvordan målet man jobber mot faktisk er. Jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske, jeg vet faktisk ikke hva det vil si å ha det bra og det skremmer meg. Kanskje jeg har det bra nå? Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv? Bestevennen min sa til dette over telefonen i sted: “Det er bare du som kan vite om du har det bra.” og det stemmer jo, det er ingen som kan fortelle deg om du har det bra, det vet du bare selv. “Har du det bra?” Nei. Med andre ord har jeg det ikke bra, men jeg vil ikke at det skal fortsette slik. Det er vanskelig å jobbe mot noe jeg aldri har hatt. Det er noe helt annet å jobbe for å få en utdannelse jeg vil ha selvom jeg aldri har hatt det. Dette er noe som jeg bare kan vite, og ikke noe noen andre kan se på en tittel eller noe annet.Problemet er: Hvordan kan jeg vite det når jeg aldri har hatt det sånn før? Svaret fra behandleren min er nok at: “Du vet det nok når du kommer dit.”. Jeg er ikke så sikker på det, selvom det på en måte gir fornuft; det å ha det bra er nok individuelt akkurat som tingene som gjør en dårlig er individuelle. Ting som gjør meg glad og ting jeg liker, er jo annerledes enn det andre liker, ofte helt stikk motsatt.
Jeg kan bare hjelpe meg selv tenker jeg. Hvorfor i granskauen går jeg til DPS da? Hvorfor går jeg dit når den neste som kan hjelpe meg uansett er meg? Det er bare jeg som forstår meg, ingen andre gjør det. På andre kjenner man ingen andre enn seg selv. Noen kan nok forstå ganske mye, men ingen kan kjenne meg fult og helt like godt som meg selv. Svaret er vel at de på DPS skal (eller bør?) kunne hjelpe meg på veien til å ha det bra, og en del av veien på det å bli bra er det å kunne be om hjelp fra andre? Men hva hjelper hjelp fra andre om det bare er meg som kan hjelpe meg?
Nei, dette ble vanskelig. Tror jeg skal gå å legge meg før tankene og følelsene blir alt for ille.
Hva følelsene og tankene mine er? Nei jeg vil ikke skrive dem ned, de gjør for vondt, men jeg må prøve å få dem frem i timen min på DPS i morgen….