Publisert: 20:39
Jeg er redd jeg har gjort en stor feil i kommentaren min til en blogger som har sterke hallusinasjoner og som føler seg forpliktet til å følge de stemmene hun hører. Jeg skrev at jeg trodde hun beskrev virkeligheten sin på en ærlig måte, men at de aller fleste av oss ikke har det på denne måten. Jeg skrev også at jeg var redd for at hun ikke tok medisinene sine slik hun skulle. Nå har hun sluttet å blogge. Hun får kanskje ikke “lov” av stemmene. Det er fryktelig synd,for jeg tror hun har veldig godt av å kommunisere med andre på denne måten. Jeg har skrevet at jeg er lei meg for kommentaren,men vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Hvis du har et godt råd,ville jeg bli veldig takknemlig.
Dette er fryktelig vanskelig å svare på ettersom jeg bare kan svare utifra mine tanker å følelser. Og hun og meg er nok ikke like. Det å se og høre ting er nemlig ikke noe som binder oss sammen, bortsett fra at vi tilfeldigvis har de samme symptomene. Men jeg skal prøve å svare likevel:
Utifra det jeg kan lese har du gjort to grove feil, som jeg vet at jeg selv ville reagert på:
- Si at: Resten av verden ikke har det sånn
Det er helt riktig at man bør si til en person som hører eller ser ting at du selv ikke oppfatter verden slik, men at du skjønner at den aktuelle personen opplever det slik. Men du sier at du har skrevet at “de fleste” ikke har det slik. Og bruke “de fleste”/”alle andre”/”resten av verden” osv. oppfattes som veldig feigt; du sier ikke hva du føler, men putter deg selv med folk i en gruppe med normale folk, mens personen dette blir sagt til blir satt helt alene som unormal og gal. Og det er noe de fleste mennsker ikke liker å høre uansett om de ser og hører ting eller ikke. Kommer du opp i samme situasjon en annen gang vil jeg anbefale at du bare går utifra deg selv. Det er ikke riktig å jatte med, og gå med på at ting er virkelig selvom vi kan oppfatte det slik, det gjør også ting bare verre, men det er heller ikke greit å bruke “gruppepress” (i mangel av et bedre ord).Selv har jeg sansebedrag på alle sanser som vil si at jeg hører, ser, lukter, kjenner (berøringer osv.) og smaker ting som ikke er der. Det er fryktelig frustrerende til tider ettersom man av og til ikke kan skille det som er der og ikke er der, likevel er det visse ting man kan sortere ut ved logikk. Men uansett om det er der eller ikke er der for andre er det der fortsatt for meg. Så om insektene (nevner dette som eksempel ettersom jeg ble innlagt på grunn av en slik episode for et år siden) som gnager seg ut av huden ikke er der, selvom jeg både kjenner, ser, hører og lukter dem, så gjør det ikke tingene mindre virkelige for meg. Det gjør fortsatt ekstremt vondt og er helt forferdelig. Har også opplevd at jeg har sett og følt at det har grodd ting ut av meg som har gjort at jeg har blitt festet til for eksempel senga,og ringte da noen for å få hjelp (ikke legen fordi jeg selv skjønte at det ikke er logisk mulig at mennesker får røtter), men fikk da til svar at de var jo ikke der så det var ikke noe å være redd for og da kunne det jo heller ikke gjøre vondt og fikk nærmest skreket til meg at jeg måtte jo skjønne at det ikke var virkelig. Problemet er som sagt at selvom hodet skjønner at de ikke er der og selvom andre sier at det ikke er der, så er det fortsatt der å gjør vondt og er fryktelig ubehagelig. At folk sier at det ikke er der fjerner ikke problemet. Men jeg skjønner at dette kan være vanskelig å skjønne for noen som ikke har opplevd det selv.
- Be henne gå på medisiner
Dette er fy fy… Dette er noe jeg mener utenforstående ikke skal få lov til å si, uansett… Dette er noe vi med psykiske utfordringer ofte blir presset på medisiner fra både behandlere, lege og familie. Dette er noe som er unødvendig å si, ettersom personen garantert får høre det fra mange andre. Har selv opplevd at en har kommet bort til meg å sagt at “Du husker å ta medisinene dine hver dag?” helt uprovosert (nå var det masse begivenheter bak dette, som at folk jeg trodde jeg kunne stole på fortalte andre at jeg gikk i behandling og hva jeg sliter med, uten at jeg hadde gitt klarsignal til det). Jeg føler selv at å bli fortalt å gå på medisiner er noe av det mest nedverdigende jeg får høre, ettersom jeg da føler at folk ser ned på meg og tror at jeg ikke kan takle livet uten medisiner. Å gå på medisiner er ingen enkel sak, det er fult av bivirkninger og man kan ofte endre seg helt til tross for hva leger måtte si. Selv har jeg begynt å plutselig miste ting jeg holder i hånden fordi jeg plutselig mister følelsen i den, greit når det gjelder småting, men ikke like greit når det kommer til for eksempel tekopper. Mange som blogger gjør dette for å få støtte og gode ord ikke for å bli bedt å gå på medisiner, det er noe man får høre uansett.
Det eneste du kan gjøre og, som jeg også ser at du har sagt, er å si unnskyld. Problemet er bare at hvis stemmene hennes forteller henne at hun ikke kan blogge eller hvis stemmene forteller henne å ikke stole på noen (dette kan jeg ikke vite, så jeg bare kommer med teorier) så er det veldig vanskelig for utenforstående å gjøre noe med dette uansett hvor mye du ønsker å hjelpe. Det eneste du kan gjøre er å støtte henne og kanskje legge inn en ny kommentar å si for eksempel: “Jeg vet at jeg kanskje kom med noen dumme kommentarer som kanskje har vært med på å påvirke at du har sluttet å blogge. Men jeg savner deg veldig og tenker på deg, så det hadde vært veldig koselig med en oppdatering om du er klar for det. Klem” eller noe i den duren. Kampen mot stemmene er det dessverre bare hun som kan kjempe, men gode ord og støtte hjelper fortsatt veldig godt på veien.
Kan du fortelle litt om de stemmene du hører? Er de flere eller bare en? Hva sier de? Hva betyr stemmene for deg? Er du glad i dem, eller hater du dem? Er de snille eller onde?
(dette var egentlig flere spørsmål, men har valgt å slå dem sammen)
Disse spørsmålene begynner jeg å bli ekspert på å svare på :P
Stemmene jeg hører har ikke navn slik jeg oppfatter at mange andre har gitt stemmene sine. De vil heller ikke svare på hvem de er eller hva de er, de sier at det har jeg ikke noe med. De har ikke kjønn, og jeg kan ikke huske å ha hørt noen med samme stemmen før. Jeg hører dem først og fremst inne i hodet, noe som er veldig vanskelig å forklare, men jeg pleier å sammenlikne det med måten telepati blir fremstilt i filmer. De “høres” ikke ut som mine egne tanker og jeg oppfatter dem heller ikke som mine egne, selvom de på DPS mener at de er mine egne tanker bare at jeg ikke oppfatter det slik (jeg er derimot uenig, selvom logikken min tilsier at jeg lager dem selv. Jeg vil ikke innrømme det, fordi jeg da må akseptere at de er en del av meg, og det vil jeg ikke). Jeg hører dem av og til utenfor hodet, men det er først og fremst når de skal presse meg til ting som for eksempel selvskading.
Det er som regel bare en som er jevn som jeg går med hele dagen (tenkt deg en person som går ved siden av deg hele dagen og som aldri holder kjeft og at den personen i tillegg kan lese tankene dine), men av og til blir det til fler og der varierer egentlig veldig fra dag til dag. Og når de prøver å presse meg til ting blir de mange med masse ekko (tenk på slemme monstre i filmer) som skriker slik at hode mitt føles som det skal sprenges. De blir så mange at man har vanskeligheter for å ikke høre på dem, fordi man håper at de skal bli stille, noe de også blir når det begynner å blø (jeg rasper med opp, og kutter meg ikke eks; klore seg til blods).
Jeg har hørt stemmene så lenge jeg kan huske og når jeg var mindre trodde jeg alle andre gjorde det også, det ble derimot avkreftet en dag jeg i barnehagen sa at “Stemmene i hodet mitt sier …..” og ble sett rart og redd på. Etter det nevnte jeg det aldri annet enn til Berit og Berit (nevroseksjonen) som ikke trodde på meg, så da var det jo ikke vits å fortelle det til noen andre heller. Det er først når jeg begynte i behandling på nytt at jeg har nevnt dem, og folk har tatt meg seriøst. Det også nå de har begynt å stappe i meg medisiner selvom jeg takler dem mye bedre nå enn når jeg var liten.
Når eg var liten var også stemmene mine veldig positive og de sa at jeg var flink og hjalp meg med ting, men etter hvert begynte de å gjenta det mobberne hadde sagt til meg og det var ikke noe koselig. De sa også at ingen var glad i meg fordi jeg var et så dårlig menneske og ingen kunne vel være glad i meg, men det var de så jeg måtte stole på dem. Når jeg ble eldre og hadde blitt mobbet en stund fortalte de meg også at folk var sånn og sånn og at jeg ikke måtte stole på dem. Stemmene hadde overraskene ofte rett så jeg stolte på dem. Det gjorde at jeg begynte mer og mer å stole på dem og gikk enda mer nedover i en sirkel. På den tiden drev jeg heller ikke med selvskading, men prøvde mange ganger å ta livet av meg selv og stakk ofte av hjemmefra. Grunnen til at jeg ikke tok livet av meg var først og fremst fordi jeg var redd for å ikke dø (tenk om jeg hadde blitt lam, og ute av stand til å ta selvmord igjen?), og når jeg fikk min egen kanin nummer to tenke jeg at jeg kunne ikke dø for da kom han til å bli avlivet. At jeg lever i dag er jeg veldig glad for, selvom jeg av og til nå også mister motet, men da er det som regel midlertidig og varer ikke i flere år (selvom det kan være i flere måneder). Når jeg hadde det bra i noen år var de fortsatt der, men jeg hørte ikke på dem lenger selvom de skrek og de fikk mindre kraft over livet mitt. Stemmene er ikke direkte onde, men de er mer slemme enn koselige om dagen selvom de også kan være veldig greie, men veldig ofte er de også helt nøytrale og bare irriterende. Jeg var ikke om jeg hater dem, men jeg er heller ikke glad i dem.
Hva stemmene sier er også veldig vanskelig å si. De sier for eksempel om det er en person jeg kan stole på eller ikke. Så veldig ofte har jeg en ekstrem skepsis til de jeg møter første gang, men på grunn av meg selv så klarer jeg etterhvert å se at folk ikke er like ille som stemmene skal ha det til, men det gjør heldigvis også at jeg ikke går å er godtroende til alt. Når jeg sitter med prøver osv kan de godt finne på å si at det jeg gjør er helt feil og fortelle meg noe helt annet ofte helt på jordet, andre ganger riktig, men som regel feil. Jeg er derfor veldig dårlig på skriftlige eksamener ettersom de gjør meg usikker, men jeg har heldigvis fått innvilget det meste muntlig ettersom jeg overdøver dem med å prate selv. De kan også fortelle meg at jeg er vakker når jeg ser meg i speilet, eller at jeg har kontroll over været eller et eller annet og det er ikke negativt, men snarere tvert imot. Av og til bare synger de på hver sin sang, noe som er fryktelig slitsomt. Det varierer med andre ord veldig hva de sier, det blir akkurat som å spørre hva sier hun venninnen din uten å spesifisere, ettersom venninne din kan finne på å si hva som helst, og det kan også stemmene mine.
Stemmene betyr overraskende lite for meg akkurat nå. Det er ikke de jeg først og fremst sliter med, det er nemlig depresjon. Problemet er bare at de har lett for utnytte seg av situasjonen at jeg er deprimert, og når man er deprimert har man mye lettere for å høre på negativitet fra andre uansett om det ser stemmer eller folk utenfor en selv Jeg har mye lettere for å høre på dem og gjøre som de sier når jeg er deprimert ofte fordi de utnytter seg av det jeg tenker selv. Tenker jeg for eksempel at jeg har lyst til å skade meg kan du vedde på at de begynner med sine evige skrik for å få meg til å gjøre det. Tenker jeg at jeg har gjort noe galt kommer de med mange grunner for at det er galt. Så hver dag er en kamp oppe i hodet mitt mot meg selv (logiske meg og ulogiske meg), men i tillegg har jeg også stemmene. Så ja de drar meg ekstremt langt ned, men jeg tror at bare depresjonen roer seg ned så kan jeg få kontroll over stemmene mine igjen, slik at de får mindre makt over meg. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli kvitt dem for godt, eller om jeg ønsker dem bort en gang for alle. Jeg vet ikke, fordi jeg alltid har hatt dem der, og når de ikke er der er det så stille at jeg ikke klarer å få gjort noen ting pluss at jeg er livredd for at de skal komme sterkere tilbake (det oppdaget jeg når jeg gikk på medisiner fast). Jeg må ha de der for å fungere virker det som, fordi jeg er så vandt til å ha dem der.
Hva er favorittsjokoladen din?
After Eigh er favoritten min, ingen over og ingen ved siden (ikke de nye tingene, men de tynne som du får i sånne bokser) :3 Men den sjokoladen jeg har likt desidert best noen sinne het SOHO, men den har gått ut av produksjon og kommer aldri tilbake :(
Hva er din yndlings farge, og hvorfor?
Gul. Av den enkle grunn at en bamse jeg har hatt fra jeg ble født er gul. Dessuten er jo gul fargen på lyset (ja den er egentlig hvit, men den ser gul ut :P) og den gir håp. Glorier er gule, ild er gul, mange blomster er gule (løvetann er forresten yndlingsblomsten min, så vet dere det også). Men først og fremst var det vel på grunn av bamsen. Bamsen var bestevennen min når jeg var liten og han var med meg over alt, og den ligger fortsatt i sengen min med meg om natten :3 Dessverre passer jeg ikke til fargen gul selv, og har heller ikke humør til å gå i den. Så selvom yndlingsfargen min er gul går jeg mest i svart og rødt, eller jordfarger som mørkegrønn.
Hva er ditt beste barndoms minne?
Dette er et fryktelig vanskelig spørsmål som jeg har tenkt på lenge (helt siden spørsmålet ble stilt), men jeg har enda ikke klart å finne et svar på det. Det høres fryktelig negativt ut. Men det har seg dessverre slik at min barndom stort sett består av psykiatri og ekstrem paranoia, depresjon, sansebedrag og masse annet. Jeg trodde ingen var glad i meg, og trodde alle var ute etter å drepe meg. Jeg ble mobbet både i barnehagen og på skolen og det resulterte bare at jeg trakk meg enda mer bort. Barndommen min er noe jeg som regel ikke tenker på og som stort sett er fortrengt selvom jeg kan dra den frem. Hadde jeg måttet gå å bære på den hver dag tror jeg ikke at jeg hadde overlevd. Jeg var en helt annen person da, en person jeg ikke lenger er i dag. Jeg vet at det var meg, men jeg har lagt det bak meg, og valgt å gå videre.
Likevel har jeg også mye positivt fra barndommen min (det var med andre ord ikke bare negativt, det er ting som regel sjelden selvom det ofte føles håpløst). men jeg klarer ikke å trekke frem det beste minnet fordi jeg har så mange minner gode minner selvom det var mye negativt. Dessuten syntes jeg det blir urettferdig for de andre minnene å peke ut noe som er det beste. Og på grunn av at mye dyttes bort betyr dette også at det har gått noe på bekosting av de gode minnene; det har blitt litt alt eller ingenting.
Mitt beste ungdomsminne var derimot tiden jeg klarte meg selv og taklet symptomene mine og hadde det tilnærmet bra, og sluttet i behandling. Det varte ikke så lenge, men det var deilig å ha en følelse av kontroll og glede den tide det varte. Fra den tiden har jeg ekstremt mange gode minner, men først og fremt så kom det av at jeg hadde det bra med meg selv. Jeg var ikke “frisk” i og med at jeg fortsatt hadde mange symptomer (stemmene og sansebedragene + noe paranoia var der fortsatt), men jeg var i alle fall ganske fornøyd med livet akkurat da :)
Hva kan gjøre deg ordentlig glad?
Jeg er en sånn person som blir ordentlig glad over småting. Som at det for eksempel er sol en dag, eller at kaninen slikker meg i ansiktet om kvelden. At jeg får kort i posten eller pakker i posten (hadde en periode hvor jeg for å dekke et tomrom hele tiden bestilte ting over nettet for å få post :P). At vinden blåser meg på kinnet eller blåser opp blader i sånne virvler, da føler jeg at jeg er i et med naturen og at den gjør ting for å muntre meg opp på en grå dag. At noen gir meg gaver utenom bursdager, det behøver ikke være noe stort men jeg blir likevel glad. Ting jeg blir glad av er som regel mer småting enn store ting. Så da er det store spørsmålet hvordan kan en som blir glad over de små tingene i livet være deprimert? Jeg kan nok ikke svare på det.
Åssen musikk liker du?
Musikk jeg hører på er først og fremst rock og metal, men jeg hører på det meste annet også; klassisk, new age, pop osv. :) Akkurat nå hører jeg mest på Guns N’ Roses og Disturbed, som er de to bandene jeg liker best, men ellers hører jeg egentlig på alt mulig annet også. Jeg finner meg musikk jeg liker fra alle mulige sjangre, land og artister, så jeg er en sånn som egentlig ikke er så opptatt av band og sangere og kan ingen ting om noen av dem; det viktigste er vel at jeg liker musikken? Det er mye lettere å svare på musikk jeg ikke liker: Techno, trance og det meste av musikk som er datalaget (selvom mye faktisk kan være ganske fint, bare det blir satt riktig sammen, noe mange tydeligvis ikke klarer). Jeg liker heller ikke metal hvor jeg ikke kan få med meg hva folk synger (det gjelder egentlig all musikk). Jeg er vel egentlig mest opptatt av tekster, selvom selve musikken også er veldig viktig.
Hva er dine drømmer for fremtiden?
Først og fremst er mitt ønske å klare utdannelsen min, jeg utdanner meg nemlig innen noe som opptar meg veldig mye. Jeg ser for meg at når jeg er ferdig utdannet så vil verden min bli et bedre sted. Selvom det nok ikke stemmer er det likevel noe jeg jobber mot for å oppnå, og jeg kan ikke se for meg noe annet i hele verden. Jeg har en kriseløsning, men den frister egentlig ikke særlig mye, selvom den er et godt alternativ. Så uansett hvor langt nede jeg er kommer jeg meg alltid til universitetet fordi jeg vil oppnå drømmen min. Dessverre ser ikke karakterene mine bra nok ut nå til at jeg skal klare å komme inn på master. Men som folk rundt meg sier er det jo bare å ta noen ekstra år for å oppnå det jeg vil. Målet er der, det er bare det å oppnå det selvom det av og til virker helt håpløst.
Litt andre ting så ønsker jeg meg en stor leilighet (egentlig den jeg vokste opp i, men det blir kanskje litt vanskelig) sånn at kaninen min kan løpe løs på et enda større område, og da blir det nok en kanin til også :3 Ellers ville det være veldig koselig å hatt en hund etterhvert, men finner jeg ikke en hund som kan gå sammen med kaninen(e) blir det ikke aktuelt. Jeg vil heller ha kaniner enn hund.
Skulle gjerne sagt at jeg drømmer om å bli “frisk”, men det virker så fjernt for meg ettersom jeg aldri har vært “frisk” så lenge jeg kan huske. Men det hadde vært veldig greit å lære meg å leve enda litt bedre med de problemene jeg har. Jeg må for eksempel lære meg å se litt mer positivt på ting, men dessverre er det ikke så lett som det høres ut. Jeg har uansett et mål om å klare meg helt uten psykiatere, psykologer, behandlere osv.
Hvis dere har fått flere spørsmål eller gjerne vil ha litt utdyping eller ikke føler at dere har fått svar på det dere har spurt om så må dere bare gi meg beskjed så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan :)
Ellers tusen takk for spørsmål E, Camilla Desiré og Inger :)
I dag har jeg bestemt at jeg har hatt en bra dag :)
