Nå skal det nevnes at jeg ikke er den som leser avisen oftest og kanskje derfor er litt sent ute, men likevel:

I dag når jeg faktisk sjekket VG sine nettsider slo denne setningen meg hardt i magen:

Anders Behring Breivik erklært utilregnelig: – Lider av paranoid schizofreni

Når jeg leser den på nytt nå kjenner jeg at jeg får lyst til å gråte, jeg blir kvalm, får vondt i magen og får rett og slett panikk.

Selv om jeg ikke har denne diagnosen, men en symptomdiagnose (det vil si at den forklarer symptomene mine) gjør dette fortsatt vondt. Min diagnose er nært beslektet med paranoid schizofreni på alle punkter med unntak av at jeg ikke har vrangforestillinger (hodet mitt sloss hele tiden mot vrangforestillinger/hallusinasjoner/stemmer og vet at den syke siden ikke stemmer helt).

Jeg får ekstremt vondt inni meg ettersom en av mine beste venninner Hannah også har denne diagnosen, samt at en annen venninne av meg utredes for denne diagnosen akkurat nå.

Paranoid schizofreni, psykose og andre diagnoser preget av vrangforestillinger og psykoser er vanskelig nok å hva fra før om alle rundt oss ikke skal gå rundt å se på oss som potensielle massemordere. Vi er ikke farlige.

Ja, det finnes noen ytterst få som er farlige for andre enn seg selv, men disse er få. Likevel kan jeg forstå at mange får inntrykk av at dette faktisk er snakk om majoriteten fra media ettersom det er disse få som blir dratt frem (hvem har lyst til å høre om de som driver med selv skading når du kan klistre en belastende diagnose + massemorder på forsiden?). Filmer, serier og bøker syntes også at de med psykotiske lidelser er morsomme ettersom de kan fremstille dette som kjempefarlige.

Men mesteparten av oss er faktisk ikke farlige, annet enn at man kan være farlig for seg selv, og derfor er riktig behandling viktig.

Jeg er ikke en potensiell massemorder og det er ikke venninne mine heller selv når vi er på det sykeste.

Om du fortsatt innbiller deg dette håper jeg du plukker opp Hannah‘s bok Ung Jente eller Arnhild Lauveng selvbiografi I morgen var jeg alltid en løve.

Ellers er alle velkomne til å spørre om det de måtte lure på (om du ikke ønsker å kommentere direkte i bloggen kan jeg også kontaktes på mailadresse: meg.psykoser@gmail.com), men jeg flytter akkurat nå og er student midt i eksamenstiden ved universitetet jeg studerer så det kan være at jeg ikke får svart med en gang.

Edit: Du kan også lese litt mer om hva schizofreni og psykose er her: Litt om Psykoser og Shizofreni.

Nå er det kjempe lenge siden jeg oppdaterte denne bloggen sist. Jeg lever fortsatt, men jeg trengte en pause fra bloggverdenen, for å ta vare på meg selv og det friske i meg.

Jeg har hatt noen perioder opp og ned denne høsten. Mange problemer har vært knyttet til lite søvn (jeg måtte ta antipsykotisk en kveld i høst, men jeg har selvsagt glemt når, men vil føre den opp i loggen likevel), og redsel for hva som skal skje videre. Tenk nå er det bare noen få måneder igjen før jeg har fullført bachelorgraden min. Jeg har mastergraden klar, men fortsatt er det mange problemer på veien. Nav vil for eksempel ikke støtte meg videre ettersom jeg ikke har en ordentlig diagnose i følge deres systemet. Jeg har nemlig en symptomdiagnose som forklarer mine symptomer fremfor en “vanlig” diagnose med et fancy navn. Dette betyr at jeg ikke vil få mer støtte fra nav når graden min er fullført til våren, noe som skaper mye usikkerhet og frustrasjon.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg ikke får de pengene ettersom jeg ikke er i stand til å jobbe ved siden av studiene. Nå som jeg går bachelor får jeg tilrettelegging med at jeg kun tar to fag i semesteret, mens når jeg kommer inn på en master må jeg fullføre graden på 2 år for å få jobb senere (det vil si 3 fag i semesteret, med mye høyere vanskelighetsgrad enn de jeg har nå), uansett hvilken form jeg måtte være i. Hvis jeg i tillegg kun skal leve på studielån vet jeg ikke om jeg er i stand til å klare det, og jeg vet også at pengeproblemer ikke akkurat hjelper på hvor flink man er til å studere.

Ellers er fortsatt D og jeg sammen (la oss bare kalle ham det fremover?) og snart skal vi flytte sammen på ordentlig, noe som også er veldig skummelt (også med tanke på nav ettersom jeg må bytte navkontor og har en grei saksbehandler nå), men jeg vet at det er det jeg vil. Vi har bodd sammen omtrent hele tiden vi ble sammen tidlig i vår, men frem til nå har jeg fortsatt hatt min egen leilighet selv om jeg har bodd hos D. En ny kanin flyttet også inn i huset i sommer og de to kaninen trives godt sammen, selv om de av og til sloss litt om maten. De er fortsatt 100% frittgående og jeg er kjempe glad for at D også er kjempe glad i dem. Jeg føler meg ikke ensom mer og jeg føler meg mer hel enn jeg noen gang kan huske. Jeg har fått meg en fantastisk familie bestående av oss fire og jeg ville ikke byttet den bort for noe i verden.

Derfor føles det ekstra ille å ha det vondt om dagen, og gå rundt på denne depresjonen og dette vonde inne i meg: Jeg har alt jeg kan ønske meg, og likevel LIKEVEL sliter jeg med depresjon. Det gjør vondt, mye vondere enn jeg kan beskrive. Likevel kan jeg ikke forklare hvorfor jeg har dette vonde inne i meg, for jeg finner ingen grunn. Det er alltid greit å ha noe å henge ting på, en knagg, en forklaring, men jeg klarer ikke finne noe. Selvsagt har jeg mange løse hypoteser, men de må hele tiden forkastes.

Jeg har vært host DPS for å prøve å prate om dette vonde som ligger å lurer, men det er vanskelig når man ikke har noe å prate om. Jeg vet ikke rett og slett, og det gjør meg veldig frustrert. Jeg vet at dette med nav og veien videre er en del av det, men det kan da ikke være alt?

Likevel vil jeg at dere skal vite at jeg faktisk har det bra, selv om humøret ikke alltid er helt på topp.

Jeg vet ikke om jeg er på vei tilbake til å blogge igjen, men vi får se, jeg prøver i alle fall å finne veien tilbake til alle dere medbloggere og lesere som jeg er så glade i.

Norge er det landet i Europa som har høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner. Mange av disse opplever å føle seg krenket, og det er påvist flere grove brudd på menneskerettighetene ved psykiatriske institusjoner i Norge.

I Tidsskrift for Den norske lægeforening presenterte man nylig en kronikk om spørsmål vedrørende menneskerettigheter for psykiatriske pasienter i Norge som blir utsatt for tvang. I følge kronikken er det mange mennesker med psykiske vansker som føler seg krenket, og som etterlyser hjelp til å avklare om de har vært utsatt for brudd på menneskerettighetene.

Les resten av artikkelen her…

Det er virkelig rart å være til akkurat nå. Akkurat nå blåser vinden min vei, og jeg har det fortsatt bra. Denne perioden har vart så lenge at det nesten føles som den bare vil fortsette å fortsette selvom jeg også ser de skumle mørke skikkelsene som står langs veien og vil prøve å gripe tak i meg så snart jeg kommer nær nok.

Ja det er virkelig rart å være til nå. Ved min side har jeg nå plutselig en som helt tiden forteller meg at jeg er verdt noe, at jeg kan noe og at han elsker meg. Det er veldig rart. Jeg har ikke hatt det slik før og det er nesten så jeg føler at jeg ikke fortjener alt dette.

Forrige måned når jeg var på DPS bestemte jeg og behandleren min at jeg skulle trappe ned, og vi bestemte at jeg skulle gå dit en gang i måneden i stedet for hver andre uke som vi bestemte ved sist nedtrapping. Som noen kanskje husker var jeg helt fra meg da jeg måtte trappe ned fra en gang i uka til hver 14. dag, men denne gangen føltes det riktig, og jeg hadde tenkt til å foreslå det selv før behandleren min nevnte det.

Da jeg var på DPS igjen på fredag, akkurat fire uker siden sist, fikk jeg derimot beskjed om at nå er jeg så frisk at jeg heller skal begynne å ringe inn når jeg trenger det. Så akkurat nå har jeg blitt friskmeldt på DPS selvom diagnosen min fortsatt vil stå der siden jeg fortsatt har symptomer, hører stemmer osv. Behandleren min sa faktisk at nå syntes hun jeg var friskere enn de fleste der inkludert mange av behandlerne.

Når jeg ser tilbake på de tre siste årene er jeg stolt over meg selv: Jeg har kommet sykt langt fra når jeg startet denne bloggen når jeg begynte i behandling igjen for 3 år siden. Den gangen trodde jeg bare det var et lite tilbakefall som jeg hadde hatt et par ganger siden jeg slutter i behandling på ungdomsskolen, men det viste seg å vare mye lenger. Likevel: Her står jeg igjen, og det er min helt egen fortjeneste og ingen andres. Riktignok har det vært noen som har prøvd å hjelpe meg på veien, men det er tross alt jeg som har klart å gå skrittene selv.

Jeg vet at det vil komme mørkere stunder igjen: jeg vet at det vil komme flere tilbakefall så lenge jeg lever. Men jeg har ikke tenkt å ødelegge den lille delseieren min akkurat nå ved å tenke på det. Det er fortsatt mange etapper igjen, men forhåpentligvis er jeg bedre rustet til å klare dem fremover.

Ellers får jeg beklage for dårlig blogglesing og kommentering i det siste. Men dere skal vite at dere er i tankene mine, selvom jeg ikke har hatt så mye tid til å sitte foran skjermen i det siste.  Glad i alle dere leserene; dere betyr mer for meg enn dere tror :)

“Hvis du har det vondt Meg, så skal jeg ikke snu meg vekk fra deg; Jeg skal snu meg MOT deg.”

I dag har jeg det kjempe bra. Jeg kjenner virkelig at jeg er på vei ut av det tungsinnet som har ligget over meg nå en stund. Verden åpner seg foran øynene mine og jeg føler at jeg er i stand til å se de fine fargene igjen :)

Jeg satt å gråt og smilte på bussen på vei til universitetet i dag. Ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg satt med en sånn fantastisk følelse i brystet at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg.

For første gang i mitt liv følte jeg et lite øyeblikk virkelig at alle vennene mine og familien min er glad i meg for den jeg er og aksepterer meg til tross for alt det rare jeg surrer med. Jeg føler meg virkelig elsket akkurat nå, og det er en herlig følelse.

Jeg vet ikke hvor lenge denne gode perioden vil vare. Kanskje til i morgen? Kanskje er den over om noen minutter? Kanskje om en uke? Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre, og jeg skal nyte dette så lenge det varer og ta problemene når de måtte finne på å komme tilbake.

I dag er virkelig livet herlig å leve, og jeg er virkelig glad for at jeg fortsatt lever og fikk oppleve et slikt vakkert øyeblikk <3

Jeg er lykkelig og solen skinner både i sjelen min og utenfor :)

…du tørker hendene dine på badet og presterer og ta av deg den ene sokken og kaste den i do.

Blæ…. Jeg hater å være (fysisk) syk…

Når jeg er fysisk syk kommer gjerne også de psykiske symptomene mine mer fremtredende. Ikke fordi sykdom har så mye å si i seg selv, men fordi jeg føler meg ensom når jeg tusler syk rundt uten artsfrender i leiligheten (når jeg ikke er syk går det jo som regel helt fint). Ofte ligger man også mer stille fordi man ikke orker så mye når man er syk og da sniker også tankene seg frem. Ikke bare negative tanker, men de store filosofiske tankene som gjør at man ligger å grubler over verden og alt som er i den. Problemet mitt med slike tanker er at jeg ikke klarer å finne et svar som fungerer for meg, og jeg klarer heller ikke å slå meg til ro med at det er noe jeg ikke kan få svar på. Og som regel ender hele regla med at jeg føler at livet mitt er totalt meningsløst, fordi jeg er en så liten prikk på hele jorda, solsystemet, galaksen og ja i hele universet.

Jeg er en ganske grublende og filosofisk person, og det er kanskje en av grunnen til at jeg sitter her å er kronisk deprimert? Jeg vet ikke, det er nok en kombinasjon av flere ting. Som gener osv, ettersom jeg har hatt det slik så lenge jeg kan huske. Jeg tror egentlig alle med psykiske problemer har dette liggende latent i genotypen sin, og at det først er når man får en spesiell stimuli fra utsiden at disse genene kommer til uttrykk i fenotypen til individet. Så jeg har funnet en teori jeg føler at passer i der i alle fall. Men det er bare en teori, og jeg forkaster den om vitenskapen klarer å motbevise den og komme med en bedre teori.

Egentlig tror jeg ikke at vi noen sinne kommer til å finne ut alt i hele verden, og jeg tror aldri vi kommer til å skjønne helt hvordan menneskehjernen fungerer med sine interaksjoner mellom miljø og gener (og interaksjonen i hjernens nevroner seg imellom for den del). Jeg liker å tenke at hvis vi noen gang finner ut hvordan hjernen eller universet funger, så vil hele universet kollapse og bli erstattet med noe enda mer komplekst.

Verden hadde vært drit kjedelig om vi hadde vist alt. Hvis det finnes en Gud tror jeg hin har utviklet oss dit vi er i dag med evolusjon. Skapelses-teorien hvor alt ble skapt på en dag virker veldig fjern for meg, akkurat som the Big Bang egentlig, ikke fordi det skulle stå en Gud bak, men fordi jeg hele tiden observerer at verden rundt meg forandrer seg, og fordi vi har fossiler som kan bekrefte dette, vi har også dårlige adaptasjoner som en Gud kunne gjort bedre som pandaens tommel. Hvis det finnes en Gud tror jeg hin ville at vi skulle finne ut ting her på jorden om hvordan ting fungerer, hvis ikke hadde vi jo kjedes oss i hjel. Kanskje evolusjon er Guds måte å virke på universet? Å jobbe med noe som er det som allerede er der? I motsetning til hva mange tror er ikke naturlig seleksjon tilfeldig: Det er den best adapterte som får formere seg videre. Det må være kjedelig å være en Gud og vite alt. Jeg er veldig glad for at vi ikke vet alt.

Nei nå tror jeg at jeg avslutter dette “migrene-tåke-innlegget.” Håper alle får en fin søndag :)

Ps: Nei jeg kastet ikke sokken i do på grunn av stemmer eller sansebedrag for de som måtte tro det, det skjedde rett og slett fordi jeg er sliten. På samme måten som når man kommer hjem fra butikken etter en slitsom dag og plasserer tannkremen i kjøleskapet og melka kjøkkenskapet.

Self-injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event / campaign on March 1^[1], where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury. Some people wear an orange awareness ribbon, wristband or beaded bracelet to encourage awareness of self-harm.^[2] The goal of the people who observe SIAD is to break down the common stereotypes surrounding self harm and to educate medical professionals about the condition

Wikipedia (Denne teksten er publisert under Creative Commons Attribution-ShareAlike License)

En interessant studie som har testet de mest kjente antidepressiva mot placbo og har funnet ut at de har tilnærmet lik effekt mot depresjon.

Artikkelen kan lastes ned i pdf format her:  http://alphachoices.com/repository/assets/pdf/EmperorsNewDrugs.pdf (si ifra hvis den ikke fungerer så skal jeg prøve å finne en annen link)

Hva er deres tanker om dette?

Ja hva er det egentlig som har skjedd? Det har skjedd ganske mye, men mye omhandler andre om meg selv og derfor vil jeg ikke gå inn på dette her i bloggen, men det som sjedde forrige tirsdag angår bare meg. For å gjøre en lang historie kort: På tirsdag fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville få meg noen jobb, og at universitetet helst ville at jeg skulle velge en annen master. De kan ikke nekte meg å ta den masteren jeg vil, men jeg har likevel bestemt meg nå siden tirsdag for at jeg ikke vil ta masteren min her siden de har behandlet meg slik.

(Og for å gjør resten av historien lang:) Så klart tenkte jeg ikke på tirsdag, det har som sagt vært veldig mye før dette som allerede hadde gjort meg fullstendig utslitt, så når jeg fikk denne beskjeden tippet alt over. Jeg husker kun dagen som bruddstykker etter dette, noe jeg tror er et forsvar jeg har opparbeidet meg; jeg kan tross alt ikke gå å huske alt det jævlige jeg har vært igjennom, jeg tror redd for slett ikke jeg hadde overlevd det. Uansett: Jeg tror at hadde ikke bussen kommet akkurat da jeg kom så kunne det vært fare for at jeg hadde tusla rett ut i motorveien, ikke fordi jeg ville dø, men fordi jeg var totalt utslitt og ikke tenkte klart. Heldigvis kom bussen når den kom. Jeg husker at jeg sendte meldinger med pappa om hva jeg trengte for å bli lærer. Pappa lukta lunta om at noe var galt og ringte meg og vi pratet litt.

Jeg husker ikke om jeg skadet meg før eller etter han ringte, men jeg tror det var før, for jeg mener å huske at det hjalp å snakke med pappa (en av grunnene til det er at pappa forholder seg helt rolig og ikke får panikk når jeg føler at verden min rakner). «Det ordner seg på et aller annet vis til slutt.» Jeg tror han sa at jeg ikke måte finne på å avslutte bacheloren min å komme hjem, og at jeg lo fordi det faktisk ikke hadde falt meg inn et eneste lite øyeblikk (hadde det derimot vært for 2,5år siden hadde det vel kanskje vært mer sannsynlig).

Dagen etterpå fant jeg ut på trass at jeg i alle fall skal studere det jeg vil, og sendte eposter rundt om kring til diverse universiteter. Dagen etter var det tilfeldigvis en utdanningsmesse ikke så alt for langt unna som jeg dro på (veldig god timing så skulle nesten tro det var meningen). Det hjalp veldig fordi jeg fant ut at mange andre land faktisk er interessert og ville ha meg dit fordi de trenger mer kompetanse innen området. Jeg pratet også med en fyr fra Kirkens SOS (han var på messa) som var kjempe hyggelig, om hva som hadde skjedd og om min «diagnose» osv.. Han sa blant at han syntes jeg er en fryktelig sterk person som klarer å stå etter alt jeg har vært igjennom, og akkurat der og da var det det jeg trengte :)

Det føles ut som verden smiler litt mer til meg nå. Jeg skammer meg veldig over at jeg sprakk på selvskadingen etter 2,5år, men etter en time på DPS om hvordan man faller tilbake til gamle handlingsmønster i krise, går det bedre og jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Jeg vet i alle fall at terskelen for å selvskade seg ikke har blitt lavere. Og som sagt var dette en opphopning av mange ting, og jeg vet at jeg ikke hadde reagert på den måten jeg gjorde, om jeg ikke hadde hatt alt det andre samtidig. Jeg har faktisk fått ros fra DPS for måten jeg har taklet dette på (eneste de har å utsette er at jeg ikke ringte å fikk meg time dagen etterpå), altså ved å ikke synke helt ned i panikken og håpløsheten, men ved å faktisk finne løsninger etter at hodet roet seg litt ned.

Lost and broken
Hopeless and lonely
Smiling on the outside
Hurt beneath my skin
My eyes are fading
My soul is bleeding
I’ll try to make it seem okay
But my faith is wearing thin

So help me heal these wounds
They’ve been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I’m open
And I’m bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me sew them up

I only wanted a magazine
I only wanted a movie screen
I only wanted the life I’d read about and dreamed
And now my mind is an open book
And now my heart is an open wound
And now my life is an open soul for all to see

But help me heal these wounds
They’ve been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I’m open
And I’m bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me

So you come along
I push you away
Then kick and scream for you to stay
’cause I need someone to help me
Oh I need someone to help me

To help me heal these wounds
They’ve been open for way too long
Help me fill this soul
Even though this is not your fault
That I’m open
And I’m bleeding
All over your brand new rug
And I need someone to help me sew them
I need someone to help me fill them
I need someone to help me close them up.

Note: Det går mye bedre med meg nå enn på tirsdag (og onsdag), jeg skal prøve å få komme med en ordentlig oppdatering senere, som ikke blir fult så kryptisk som den på onsdag. Jeg bare liker denne sangen, og syntes den beskriver veldig godt hvordan det er å ha det vondt.